onsdag 9. september 2009
søndag 16. august 2009
Huggorm med unger i magen
.
At huggormen (eller hoggormen) er en av de aller vakreste reptile skapninger i vår hjemlige fauna, hersker det liten tvil om blant oss i Cinderella Team Søgne.
Da team medlem Bjørn Einar Bjerke søndag 16. august 2009 var på en labbetur rundt Tjomsevann i Søgne, traff han på dette vakre eksemplaret du ser til høyre:
(Foto: Bjørn Einar Bjerke)
I området der huggormen ble påtruffet, har Bjerke flere ganger observert alle de tre slangeartene vi har i Norge, nemlig huggorm, alminnelig snok (buorm) og slettsnok. Området er solrikt, og dette er gunstig for reptiler, spesielt for slettsnoken som er den eneste kvelerslangen vi har i Norge, og som er den mest varmekjære av de tre artene. Slettsnoken er for øvrig oppført på rødlisten over truede arter.
Den søte huggormen som ble observert og foreviget i dag, var høygravid. Hun trengte derfor spesiell beskyttelse, og Bjerke geleidet henne bestemt tilbake til krattet på h
øyre siden av veien, der hun kom fra. I månedsskiftet august/september kommer hun til å sette 15-20 nusselige, små huggormunger til verden, dersom hun får leve blant hensynsløst uvitende mennesker, syklister og slettsnoker der ute.
På bildet til høyre følger hun fredelig menneskets råd om å trekke seg tilbake til sikkerheten.
(Foto: Bjørn Einar Bjerke)
.
At huggormen (eller hoggormen) er en av de aller vakreste reptile skapninger i vår hjemlige fauna, hersker det liten tvil om blant oss i Cinderella Team Søgne.
Da team medlem Bjørn Einar Bjerke søndag 16. august 2009 var på en labbetur rundt Tjomsevann i Søgne, traff han på dette vakre eksemplaret du ser til høyre:
(Foto: Bjørn Einar Bjerke)
I området der huggormen ble påtruffet, har Bjerke flere ganger observert alle de tre slangeartene vi har i Norge, nemlig huggorm, alminnelig snok (buorm) og slettsnok. Området er solrikt, og dette er gunstig for reptiler, spesielt for slettsnoken som er den eneste kvelerslangen vi har i Norge, og som er den mest varmekjære av de tre artene. Slettsnoken er for øvrig oppført på rødlisten over truede arter.
Den søte huggormen som ble observert og foreviget i dag, var høygravid. Hun trengte derfor spesiell beskyttelse, og Bjerke geleidet henne bestemt tilbake til krattet på h
øyre siden av veien, der hun kom fra. I månedsskiftet august/september kommer hun til å sette 15-20 nusselige, små huggormunger til verden, dersom hun får leve blant hensynsløst uvitende mennesker, syklister og slettsnoker der ute.På bildet til høyre følger hun fredelig menneskets råd om å trekke seg tilbake til sikkerheten.
(Foto: Bjørn Einar Bjerke)
.
tirsdag 24. februar 2009
Den Rene Linie
Akevit-Selskabet Den Rene Linie blev stiftet i Søgne den 24. Februar 2009.
Selskabet haver til Hensigt at udøve seriøs Omgang med ulige Typer af Akevit ud fra følgende to betraktninger i god, metafysisk Ånd:
1. Akeviten slik som den er (Das Ding an sich)
2. Akeviten slik som den opleves af det enkelte Medlem (Das Ding für mich)
I Stiftelsesmøtet blev specielt en Sag diskuteret, nemligen om der skulde benyttes Spyttebak. Selskabets Styrelse var blot udelet enig om at en Spyttebak neppe var "Das Ding für uns", og at en saadan Indretning skulde vilde lede til Misbrug af Etylalkohol. Som der ogsaa blev udtrykket: "Fy for Skam".
Det vil imidlertid blive tillat at nyde godt Øl sammen med Akevit.
Med Tilladelse fra herr Jon Lien henvises der til Økonomer i julestemning.
Selskabets interime Styrelse bestaaer af:
President: Bjørn Einar Bjerke
Senior Vice President: Ole Martin Havnerås (afbildet oppe til høire)
Møterne bliver afholdt regelmessigt og efter Behov.
------------
fredag 5. september 2008
Villdyr i hagen
.En slange i hagen er kanskje ikke så helt uvanlig?.... i hvert fall ikke en hageslange ment for vanning. Men en levende slange er nok et noe mer sjeldent syn, spesielt hvis man får anledning til å observere den skikkelig.
(Foto: Bjørn Einar Bjerke)
-------------------------------
Bakgrunnen for denne historien er at Bjørn Einar Bjerke i begynnelsen av september fikk ryddet bort mye eføy og andre slyngplantrer som vokste oppover grunnmuren rundt huset. Det han ikke visste, var at det tette krattet rundt huset hadde tjent som bolig for slanger. Teammedlem Ronny Andre Johansen var på besøk, og da han var på vei ned stentrappen som fører fra huset og ned til Kvernstien, snublet han bokstavelig talt over slangen. "Reptilspesialisten" Bjørn Einar ble tilkalt, og han kunne raskt fastslå at slangen var en Natrix natrix, dvs. en buorm eller rett og slett en alminnelig snok som den også kalles her i Norge. Kjært barn, osv.... For buormen er nemlig ikke farlig. Den gjør ingen skade. Den er ikke giftig, men bittet er kraftig. Og har slangen nylig glefset i seg en mus, rotte, frosk eller lignende, bør man absolutt oppsøke lege for å få en sprøyte mot stivkrampe,.... dersom man blir bitt selvfølgelig.
Ingen av de tilstedeværende teammedlemmene ble imidlertid bitt. Tvert i mot fikk de en rik mulighet til å observere snoken. Denne buormen målte ca 80-85 cm og var et svært vakkert eksemplar. De gule nakkeflekkene kom tydelig frem, likeså de tre skjoldene mellom øynene, og pupillene var runde. Det er fint kunne se en slange dypt inn i øynene. Når gjorde du det sist, spør Bjerke? Og hvem tror du blir hypnotisert?.... mennesket eller slangen?
Hvordan bli kvitt slanger i hagen?
Aller først må man ta stilling til om man virkelig ønsker å fjerne denne flotte skapningen. Det er ikke tillatt å drepe dyr i Norge som ikke omfattes av viltloven. Altfor mange buormer og slettsnoker blir dessverre avlivet i Norge fordi ukyndige mennesker forveksler dem med huggorm. Nu er det jo faktisk slik at heller ikke huggorm skal avlives. Dessuten skaper mangel på kunnskap om reptilenes adferd adskillig frykt. Synd!
Ønsker man å fjerne slangen, gjør man som følger:
1. Klipp ned alt buskas og fjern komposthauger (buormen legger nemlig sine egg der).
2. Skrem den ut på en menneskeskapt flate (trapp, asfalt, vei o.l.) slik at du kan fotografere den skikkelig. Buormen er meget fotogen, opptrer naturlig, men smiler sjelden til fotografen.
3. Legg den i et trillebor, gå en tur i skogen med den og slipp den ut på en fin plass, gjerne i nærheten av vann.Som et lite post scriptum:
Ta aldri en buorm i halen for å se om den greier å løfte seg opp. Den er nemlig smidig og sterk nok til å klare det,.... garantert!
Og tar du en huggorm i halen for å klassifisere, så sørg for all del å isolere hodet først. Ellers biter den deg lynkjapt før du får løftet den opp,.... garantert!
Artikkelforfatter går nu tur i det nedklipte krattet hver dag for å observere. Der det er en buorm, er det sannsynligvis flere......
.
tirsdag 8. juli 2008
Padletur sommeren 2008
Myklandsvannet i Froland kommune, Aust-Agder
7 mil nordover og lite grann bortover, ligger Myklandsvannet i Froland. Team-medlemmene Ole Martin Havnerås, Ronny Andre Johansen og Bjørn Einar Bjerke hadde en stund gått svanger med tanken på en kombinert padle-, fiske- og real guttetur på heia. Opprinnelig var tanken å reise til Langevann ved Ljosland i Åseral (Vest-Agder), men efter samtale med en av grunneierene der oppe (Frank Flodquist), var sneen på den aktuelle høyden, 600 moh, fremdeles i trugemodus, og isen lå ennu over vannene. Derfor forkastet vi tanken, og så oss i stedet om efter et annet Langevann. Og vi fant det i Froland kommune. Den nordre delen av Myklandsvann heter nemlig også Langevann.
Lørdag 7. juni 2008 satte Ole Martin og artikkelforfatter seg i bilen for å reise de 7 milene nordover og lite grann bortover. Vi skulle til Mykland. Ronny Andre hadde reist opp allerede på fredag for å sette opp campen, et tre-manns fjelltelt som det senere på lørdagskvelden skulle vise seg vanskelig å finne. Han møtte oss ved Mykland Landhandel hvor vi provianterte de siste, viktige detaljene. I tillegg var vi så dannet i tråd med teamets formål og statutter, at vi løste det lokale fiskekort for området. Fisketrygdavgift hadde vi selvsagt ordnet fra før.
Vi parkerte bilen ved landhandeleren, gikk de siste 500 meterene ned til kanoen, og så bar det ut på Langevann, dernest gjennom sivet til Myklandsvann. Lite ante vi da om at nettopp Myklandsvannet til de grader skulle stå i pressens fokus de kommende dager....
Det var en varm lørdag, og vi hadde allerede åpnet en boks med noe kaldt i. I tillegg fant vinstuert Ole Martin frem stetteglass og vi åpnet en flaske med noe godt i. Og der satt vi, de tre team-medlemmene, med en padleåre dovent svingende i venstre hånd og stetteglasset høyt hevet i den høyre. Vi var "gutta på tur",....og med hvilken stil.... Ole Martin mente bestemt at scenen burde ha vært filmet. Det ble ikke noe fisking på turen inn til campen.
Vel fremme ved teltet ble det utøvet mye bading og litt fisking. Situasjonskomikken var åpenbar, og de gode replikkene satt løst. Vi kunne ikke ha det bedre. Artikkelforfatter og stesønn Ronny Andre padlet en liten tur i kveldingen og vætet snøret på fiskestangen, mens Ole Martin tok seg en liten lur i teltet. Det er fremdeles uvisst om den gode Ole Martin egentlig hadde med seg noe fiskeutstyr i det hele tatt, men vi valgte å tro at han hadde det.
Senere på kvelden, efter at aklimatiseringen satt godt i kroppen, fikk vi besøk av en fiskeentusiast fra Vestlandet. Det ble konversert dannet, og glassene ble hevet på god gammeldags Bellmann-vis. Enda senere på kvelden ble Ole Martin og artikkelforfatter sittende nede ved vannet og løse verdensproblemer,....i en slags "dypt-ned-i-vinglasset-filosofi". Vi kunne ikke finne teltet med det samme, og kunne heller ikke skjønne hvorfor Ronny Andre hadde satt oss i land på denne øde holmen. Da vi snudde oss, sto teltet bare 10 meter bak oss. Vi hadde endelig funnet det.
Søndagen kom brått og brutalt. Det hadde vært en kort natts ferd i søvne mot en ny dag. Det ble igjen utøvet bading, og spist av gårsdagens fangst av mye abbor og litt ørret. Padleturen tilbake til Mykland sentrum ble lang;....bilturen hjem ble enda lengre, i hvert fall for sjåføren. Men Ole Martin mente den gikk så altfor fort. Gad vite hvorfor...?
Vi fikk knipset noen bilder også. Her er de mest presentable:
(Ronny Andre med en immaginær fisk)
(Ole Martin efter et bad i Myklandsvannet)
(Ronny Andre og artikkelforfatter med teltet i kamuflasjefarge i bakgrunnen. Ikke rart at det teltet var vanskelig å finne på natten!)
(Ole Martin og Ronny Andre i naturskjønne omgivelser....så lenge det varte)Det var virkelig naturskjønt (som sagt, så lenge det varte). Disse bildene er historiske, og det går mange generasjoner før vi får se naturen så vakker igjen oppe ved Myklandsvann. Dagen efter vi kom hjem, på mandagen, startet nemlig den gigantiske skogbrannen som la halve Froland kommune i aske, og som man kunne se røyken fra over hele Aust-Agder.
Det var godt vi ikke var der inne da.
-----------
søndag 1. juni 2008
Padleturer våren 2008
Rossevann i Vest-Agder
For å komme til Rossevannet, kan en aktuell vei være fra Søgne gamle kirke og innover skogsveien til Kjosetjønn. Derfra går det en sti videre innover mot Barlinddalen (eg. Lyngbudalen). Mange idylliske plasser passeres underveis.
(Til høyre ses artikkelforfatter i turantrekk fra Berchtesgaden i Oberbayern)
Inn til Rossevannet hadde Cinderella Team to flotte turer i 2008, en tidlig på våren og en litt senere på våren. På den første turen var teammedlemmer Ronny Andre Johansen og Bjørn Einar Bjerke med. På den andre turen var også teammedlem Ole Martin Havnerås med.
Rossevann er et relativt stort vann som grenser til Songdalen kommune i nordvest, Kristiansand kommune i nordøst, og for det meste til Søgne kommune på sørøst- og sørvest-siden. Det er ca 6,1 km langt, og det er mange fine holmer og skjær i innsjøen. Godt fiskevann er det også.
Vannet er helt ideelt for padleturer.
Vi bukte en god 3-manns kano med uteliggende potonger, stabilt og fint. Turen gikk fra bunnen av Søgnekilen, som er en arm av Rossevannet og ut mot Olavsheia. Vi gjorde strandhugg på Søgneneset, som egentlig er fastland, men svært kuppert å nå til fots.
(Til høyre ses bilde av kanoen og Ronny Andre)
Flere plasser i Søgne bærer navnet til Olav den hellige i en eller annen sammenheng, Olavsdalen, Olavssundet, Olavsheia. Sagnet sier at Olav den hellige skal ha kastet ei trollkjærring fra Olavsheia og over vannet til den andre siden som ligger i Vågsbygd. Man kan se et dypt søkk i fjellet som skal stamme fra trollkjærringas bakende. Og på den samme siden av vannet (Vågsbygdsiden) går den såkalte Tyskerstien med tydelige spor både fra Nøytralitetsvakten (1914-1918) og 2. verdenskrig. Det er i det hele tatt mye historie knyttet til området rundt Rossevann.
(Til høyre viser Ole Martin stolt frem noe av fangsten)
At Rossevannet er et godt ørretvann fikk vi tydelige bevis på. Det vanket faktisk et par-tre røyer også.
Det ble en riktig så fin middag den dagen, faktisk tilberedt med Lars Monsen primus og ditto universalpanne. Husker jeg ikke helt feil, ble maten fortært ledaget av Sørlandets lokale, skummende drikk og noe sterkt fra Løitens bræderi.
På den første turen til Rossevann tidlig våren 2008, lå det ennu isflak og fløt på vannet. Efter den turen la Ronny Andre kanoen på en øy, kamuflerte den med en stor, grønn duk og kvister, og vasset over til fastlandet.Artikkelforfatter sto klar med kameraet for årets bilde, men akk..... Ronny Andre holdt seg på bena, 4-5 grader og stenet bunn til tross.
Turen kan herved anbefales på det varmeste for andre pasjonerte padlere, friluftsmennesker og livsnytere.
torsdag 17. januar 2008
Buorm
Se slangebabyens første dag  BRILLESLANGE: De gule solbrillene er på når slange-junior er ute og går. Foto: Bjørn Einar Bjerke |
 Silje Ulveseth (Fædrelandsvennen) SØGNE: Fire måneder seinere fant buorm-entusiasten Bjerke denne lille slangen på Tjomsevann, på samme sted som buormene parret seg. - Det må være barnet til de to buormene. Den så ganske nyutklekket ut, forteller Bjerke til fvn.no. Ifølge Folkehelseinstituttet er buorm (lat Natrix natrix) mest vanlig å finne langs Sørlandskysten. Den kan bli over 100 centimeter lang, og blir kjønnsmoden når den er mellom tre og fem år. Buormen legger egg, i motsetning til hoggormen, som føder levende unger. Selv om Bjerke ikke fikk sett selve fødselen, syntes han det var en artig opplevelse. - Den var veldig liten, og hadde tydelige gule prikker bak hodet, sier Bjerke. |
Se slanger ha sex i Søgne
(Fædrelandsvennen)
På en rusletur ved Tjomsevann i Søgne kom Bjørn Einar Bjerke over to buormer i paringslek. Her ser du bilderesultatet:
| SØGNE: – På en av mine mange turer rundt Tjomsevann i Søgne, kom jeg i slutten av april over to buormer som paret seg. Hannen var mer sky enn hunnen og stakk av da avstanden til meg var rundt en meter. Hunnen gjemte hodet sitt under noen kvister. Buormer rømmer ikke, de bare gjemmer seg, skriver Bjerke i en epost til fvn.no. Søgnemannen synes det er for galt å bare sitte på bildematerialet selv. Derfor ønsker han å dele det med fvn.no sine lesere. – Hunnen var stor og kraftig, nesten like tykk som en gammel sykkelslange og jeg estimerte lengden til ca 110 cm. Hun var helt sort i fargen, og de karakteristiske gule skjoldflekkene bak øynene manglet. Derimot kunne jeg tydelig se de runde pupillene og de tre klart atskilte skjoldplatene mellom øynene. Kjempevakker spør du meg, skriver Bjørn Einar Bjerke. Buorm-entusiasten forteller at hannen var mer sky for folk. – Hannen var atskillig mindre, ca 80 cm, mer blågrå i fargen og med de gule flekkene klart eksponert. Han beveget seg lynraskt, gjemte seg inne i en bergsprekk, men siden jeg er den tålmodige typen, ventet jeg til han dukket frem igjen. Han var svært grasiøs der han beveget seg, tidvis med sterkt elevert forparti. Publisert: 03.05.2007 - 12:30 Oppdatert: 03.05.2007 - 15:55 | ||||||||||||
onsdag 16. januar 2008
Ny linjeakevitt
Den 5. januar 2006 stod at læse i Fædrelandsvennen:
Ny linjeakevitt
Nu skal Løten kommune importere kameler fordi flyktninger efter sigende skal ha svært høy kompetanse på denne firbente dyreart.
Angivelig er sysselsettingsaspektet det sentrale, og som potensmiddel er visstnok norsk kameldrift heller ikke å forakte.
Man skal kanskje ikke se bort fra at Løitens Linjeakevitt fremtidig vil passere ekvator på ørkenens skip og ikke bare med Wilh. Wilhelmsens båter?
Bjørn Einar Bjerke
Søgne
Ny linjeakevitt
Nu skal Løten kommune importere kameler fordi flyktninger efter sigende skal ha svært høy kompetanse på denne firbente dyreart.
Angivelig er sysselsettingsaspektet det sentrale, og som potensmiddel er visstnok norsk kameldrift heller ikke å forakte.
Man skal kanskje ikke se bort fra at Løitens Linjeakevitt fremtidig vil passere ekvator på ørkenens skip og ikke bare med Wilh. Wilhelmsens båter?
Bjørn Einar Bjerke
Søgne
Om krig og vår
.
Våren 2005 skrev Bjørn Einar Bjerke følgende petitartikkel til Søgne Fritidsnytt:
-----
Jeg i slet Lune, Fritidsnytt?
Jeg, som kun behøver et Glimt av Solen for at briste i høi Latter …..?
For en drøy måned siden, på en vakker vårdag i mars, ble jeg stanset av Linda i Fritidsnytt som en av ”Fire i farten”. Hennes spørsmål oppfattet jeg slik: Hva er de tre første tingene du tenker på når jeg sier war? Da jeg på hjemmebane var midt inni en interessant bok av Kim Philby med tittelen My Silent War, lå den engelske betydningen av ordet ”war” langt fremme i hodet mitt. Mitt svar ble følgelig derefter:
”Tragedier, kald krig og gjenreisning”
I og for seg er vel ikke svaret så forferdelig galt, gitt at spørsmålet var slik jeg oppfattet det. Det blir vel for naivt å tenke seg at de andre tre som ble stillet spørsmålet, har komplett misforstått, … men ikke jeg. De svarte blant annet ”sol, varme, mindre klær, sitte ute, krokus”. Dette minner meg forresten litt om en situasjon jeg husker godt fra min tid i Sjøforsvaret. Daværende Kronprins Harald var på besøk på Haakonsvern. Han skulle inspisere den provisoriske garden, og morsomme tunger ville raskt ha det til at alle gikk i utakt, unntatt Kronprinsen.
Det er ikke alltid som Ibsen sier: ”Sterkest er den som står alene”. Det er rett og slett ille å være kjærringa mot strømmen. Efter mitt svar i siste Fritidsnytt har jeg blitt skikkelig mobbet. Mine nærmeste har gapskrattet og frydet seg hjertelig på min bekostning. De som ikke står meg fullt så nær, har vist meg tydelige tegn på usikkerhet og en viss avstandstaken. Noen har sågar vendt seg bort for å blokkere enhver form for kommunikasjon med denne destruktive, halvsprøe mannen som angivelig hater våren. En av de friskeste uttalelsene jeg fikk referert gjennom en som kjenner en, som kjenner en, er følgende: ”Ændelig en person som er mer pæssimist enn mæ…” Det er vel ofte slik at i de blindes rike, er den enøyde konge.
Kjære Fritidsnytt, …morsomt ? Ja sikkert, men jeg vil på det sterkeste avkrefte de hete ryktene om min depressive vårpsyke og krigerske innstilling til denne vakre årstiden. Jeg håper at mange av leserne vil briste i like høy latter som min familie har gjort.
Ha en fortsatt strålende vår; med enkelt-v selvsagt.
.
Våren 2005 skrev Bjørn Einar Bjerke følgende petitartikkel til Søgne Fritidsnytt:
-----
Jeg i slet Lune, Fritidsnytt?
Jeg, som kun behøver et Glimt av Solen for at briste i høi Latter …..?
For en drøy måned siden, på en vakker vårdag i mars, ble jeg stanset av Linda i Fritidsnytt som en av ”Fire i farten”. Hennes spørsmål oppfattet jeg slik: Hva er de tre første tingene du tenker på når jeg sier war? Da jeg på hjemmebane var midt inni en interessant bok av Kim Philby med tittelen My Silent War, lå den engelske betydningen av ordet ”war” langt fremme i hodet mitt. Mitt svar ble følgelig derefter:
”Tragedier, kald krig og gjenreisning”
I og for seg er vel ikke svaret så forferdelig galt, gitt at spørsmålet var slik jeg oppfattet det. Det blir vel for naivt å tenke seg at de andre tre som ble stillet spørsmålet, har komplett misforstått, … men ikke jeg. De svarte blant annet ”sol, varme, mindre klær, sitte ute, krokus”. Dette minner meg forresten litt om en situasjon jeg husker godt fra min tid i Sjøforsvaret. Daværende Kronprins Harald var på besøk på Haakonsvern. Han skulle inspisere den provisoriske garden, og morsomme tunger ville raskt ha det til at alle gikk i utakt, unntatt Kronprinsen.
Det er ikke alltid som Ibsen sier: ”Sterkest er den som står alene”. Det er rett og slett ille å være kjærringa mot strømmen. Efter mitt svar i siste Fritidsnytt har jeg blitt skikkelig mobbet. Mine nærmeste har gapskrattet og frydet seg hjertelig på min bekostning. De som ikke står meg fullt så nær, har vist meg tydelige tegn på usikkerhet og en viss avstandstaken. Noen har sågar vendt seg bort for å blokkere enhver form for kommunikasjon med denne destruktive, halvsprøe mannen som angivelig hater våren. En av de friskeste uttalelsene jeg fikk referert gjennom en som kjenner en, som kjenner en, er følgende: ”Ændelig en person som er mer pæssimist enn mæ…” Det er vel ofte slik at i de blindes rike, er den enøyde konge.
Kjære Fritidsnytt, …morsomt ? Ja sikkert, men jeg vil på det sterkeste avkrefte de hete ryktene om min depressive vårpsyke og krigerske innstilling til denne vakre årstiden. Jeg håper at mange av leserne vil briste i like høy latter som min familie har gjort.
Ha en fortsatt strålende vår; med enkelt-v selvsagt.
.
tirsdag 15. januar 2008
Berlin Marathon
.
I 1995-96 skrev Bjørn Einar Bjerke følgende artikkel til Søgne Fritidsnytt og Kondis, tidsskrift for Den norske maratonklubb (nå: Den norske løpsorganisasjon):
-----
BERLIN,
En hovedstad med fremtid
-------------------------------
Alltid en reise verdt
Eller for å si det på tysk: Berlin ist immer eine Reise wert. Byen har en stormfull og på mange måter skremmende fortid. Med sin beliggenhet strategisk mellom Øst og Vest var den i lang tid skueplass for stormaktenes kalde krig. Efter murens fall og Tysklands gjenforening satser nu byen på en ny fremtid.
Fascinert og tiltrukket av denne mektige byen med så mye dramatisk historie i nyere tid, reiste jeg i slutten av september ned i den hensikt å legge Berlin for mine føtter, bokstavelig talt. Berlin Marathon ble i 1995 arrangert 24 september, og selv om byens T-bane system er en rimelig form for sightseeing, er 42 km til fots i lett jogg enda rimeligere, ....og en helt spesiell opplevelse.
Frokostløp
Arrangementet trekker folk fra hele verden. Så mye som 68 nasjoner var representert. Nesten hele helgen er viet sportslige begivenheter, og lørdag morgen, dagen før maraton, fant det såkalte “frokostløpet” sted. Dette er et kulturelt oppvarmingsløp som går fra Charlottenburg Schloss til Olympiastadion, en distanse på ca fem km. Her avsluttes morgenjoggen med en rikholdig frokost. Det var en sterk opplevelse å løpe inn mellom søylegangene til stadion som Hitler lot bygge til OL i 1936. Her på tribunen satt nazitoppene da de ble ydmyket av innsatsen til det norske bronselaget i fotball. Hele anlegget er monumentalt, pompøst og kan vanskelig beskrives med ord. I dag, nesten 60 år senere, sto Hitlers og Goebbels’ plasser tomme. I stedet var de for anledningen inntatt av et janitsjarorkester som spilte "Alte Kameraden" og andre tyske marsjer da vi kom løpende forbi. Jeg gjorde meg mine refleksjoner på denne vakre september morgenen og fabulerte over hvor hyppig historien kunne gjenta seg.
Marathon
Kl 0900 søndag morgen startet den lange sightseeingturen. Ca 17.000 løpere var samlet like ved Seierssøylen på 17 juni gaten. Dette må være Berlins lengste gate. Den skifter navn flere ganger bare innenfor sentrum av byen. Fra startstreken er det ca 3 km til Brandenbuger Tor som kan skimtes i morgendisen der fremme. På høyre hånd har vi Tiergartens enorme grøntareal, og på venstre side står en trompetist og spiller "Berliner Luft". Sirkuset er i gang. Brandenburger Tor nærmer seg. Vi har Riksdagsbygningen på venstre hånd og er snart over i det gamle øst. På høyre side ligger Potsdamer Platz, et slags nakent ingenmannsland som nærmest ser ut som en slagmark, men hvor heisekranene efter hvert har gjort sine inntog.
Berlin Øst
Turen følger Unter den Linden, selve paradegaten i det gamle Berlin både før og under annen verdenskrig. Bygningene ved Unter den Linden er monumentale med operahus og museer. På venstre side ligger det ærverdige Humboldt Universität fra 1810. Rett frem ligger Marx-Engels’ Platz, paradetorget under den kalde krigen, med sin mektige Berliner Dom, og like ved siden av ses den moderne Riksdagsbygningen i tidligere DDR, Palast der Republik. Bygningen er allerede full av grafitti med anti-kommunistisk propaganda. På alle kanter er det tett med tilskuere. Jeg synes jeg kan se på ansiktene deres at de er fra Berlin Øst. Jeg gjør meg igjen tid til noen refleksjoner. Kan man virkelig se på et folk at det har tapt tre kriger på syv årtier,...ikke bare første og annen verdenskrig, men også krigen om et kommunistisk Berlin...? Da jeg passerer Alexanderplatz får jeg øye på en stor plakat hvor det står: Berlin, Hauptstadt mit Zukunft, Berlin, hovedstad med fremtid. Det er jo valg nu, og det gjelder å tenke fremover. Maratonløypa snor seg videre på kryss og tvers gjennom Berlin Øst før vi igjen setter nesen “vestover” gjennom bydelen Kreuzberg.
1 mill tilskuere
Tempelhof flyplass som var sentral i vestmaktenes luftbro under Berlinblokkaden, passeres, og vi nærmer oss nu løypas sørligste punkt, Kap der guten Hoffnung, "Kap det gode Håp". Publikumsstøtten er enorm. Flere steder spiller små orkestre. Været er praktfullt, og lokal-TV anslår tilskuerantallet til ca 1 million!!!
Vi passerer 30 km og begynner å merke kjøret. Da er det godt å ha en sjettedel av Berlins befolkning som heiagjeng. Turen går nu gjennom den vakre bydelen Wilmersdorf. Jeg har egentlig ikke følelsen av å være i en storby. Berlin er helt flatt med en fantastisk fin beplantning, i alle fall i vest, og man har sjelden lenger horisont enn til nærmeste park, spesielt når man befinner seg nede på gateplan.
Kurfürstendamm
Eller Ku' damm som berlinerne sier, er paradegaten i Berlin Vest. I dag var den også endeholdeplass for min spesielle sightseeingtur. Om det tidligere var mye folk å se langs ruten, kunne det ikke måle seg med denne stormønstringen. Her møtes man for å se og bli sett. Denne gaten er vel den som står i størst kontrast til alle andre gater i Berlin. Forretningene har fasjonable fasader og neonbelysningen er intens på kveldstid.
Like før Europasenteret, omtrent der kafe Kranzler passeres, oppdager jeg en stor Mercedes-stjerne som lyser høyt over gateplan. Jeg snakket med en journalist som fortalte at denne reklamen tidligere vakte stor ergrelse hos de øst-tyske myndigheter, høyt som den raget, i det den sendte sitt kommersielle budskap over muren og langt inn i Øst. Ja, så forarget ble regimet i DDR at de lot bygge det veldige TV-tårnet på 365 meter like ved Alexanderplatz og hindret dermed innflygingen til Tempelhof. Da måtte vesttyskerne legge mesteparten av lufttrafikken over til Tegel flyplass nord i byen.
Man kan ikke ha vært på Kurfürstendamm uten å ha sett de verneverdige ruinene av Kaiser-Wilhelm-Gedächtniskirche. Ved siden av denne er det reist en ny kirke med separat spir og skip i blåfarget glass. På kveldstid er denne kontrast et imponerende syn der gammel og ny tid ligger badet i en fascinerende belysning. Jeg kunne fornemme både Händel og Bach inne i hodet mitt.
En koffert i Berlin
Det er fremdeles spenninger i Berlin, politisk, kulturelt og sosialt. Men det er sterk vilje til forandringer. Overalt bygges det. Den gamle Riksdagsbygningen pusses opp. Den har vært ute i hardt vær tidligere og gjenoppstår nok en gang i all sin prakt. Fremdeles vet ikke myndighetene med sikkerhet hva de skal bruke den enorme Potsdamer Platz til, mens mannen i gaten spør seg om Unter den Linden igjen skal bli paradegaten.
Jeg har fremdeles en koffert i Berlin, sang Marlene Dietrich. Derfor vendte hun stadig tilbake. Det akter også jeg å gjøre.
.
I 1995-96 skrev Bjørn Einar Bjerke følgende artikkel til Søgne Fritidsnytt og Kondis, tidsskrift for Den norske maratonklubb (nå: Den norske løpsorganisasjon):
-----
BERLIN,
En hovedstad med fremtid
-------------------------------
Alltid en reise verdt
Eller for å si det på tysk: Berlin ist immer eine Reise wert. Byen har en stormfull og på mange måter skremmende fortid. Med sin beliggenhet strategisk mellom Øst og Vest var den i lang tid skueplass for stormaktenes kalde krig. Efter murens fall og Tysklands gjenforening satser nu byen på en ny fremtid.
Fascinert og tiltrukket av denne mektige byen med så mye dramatisk historie i nyere tid, reiste jeg i slutten av september ned i den hensikt å legge Berlin for mine føtter, bokstavelig talt. Berlin Marathon ble i 1995 arrangert 24 september, og selv om byens T-bane system er en rimelig form for sightseeing, er 42 km til fots i lett jogg enda rimeligere, ....og en helt spesiell opplevelse.
Frokostløp
Arrangementet trekker folk fra hele verden. Så mye som 68 nasjoner var representert. Nesten hele helgen er viet sportslige begivenheter, og lørdag morgen, dagen før maraton, fant det såkalte “frokostløpet” sted. Dette er et kulturelt oppvarmingsløp som går fra Charlottenburg Schloss til Olympiastadion, en distanse på ca fem km. Her avsluttes morgenjoggen med en rikholdig frokost. Det var en sterk opplevelse å løpe inn mellom søylegangene til stadion som Hitler lot bygge til OL i 1936. Her på tribunen satt nazitoppene da de ble ydmyket av innsatsen til det norske bronselaget i fotball. Hele anlegget er monumentalt, pompøst og kan vanskelig beskrives med ord. I dag, nesten 60 år senere, sto Hitlers og Goebbels’ plasser tomme. I stedet var de for anledningen inntatt av et janitsjarorkester som spilte "Alte Kameraden" og andre tyske marsjer da vi kom løpende forbi. Jeg gjorde meg mine refleksjoner på denne vakre september morgenen og fabulerte over hvor hyppig historien kunne gjenta seg.
Marathon
Kl 0900 søndag morgen startet den lange sightseeingturen. Ca 17.000 løpere var samlet like ved Seierssøylen på 17 juni gaten. Dette må være Berlins lengste gate. Den skifter navn flere ganger bare innenfor sentrum av byen. Fra startstreken er det ca 3 km til Brandenbuger Tor som kan skimtes i morgendisen der fremme. På høyre hånd har vi Tiergartens enorme grøntareal, og på venstre side står en trompetist og spiller "Berliner Luft". Sirkuset er i gang. Brandenburger Tor nærmer seg. Vi har Riksdagsbygningen på venstre hånd og er snart over i det gamle øst. På høyre side ligger Potsdamer Platz, et slags nakent ingenmannsland som nærmest ser ut som en slagmark, men hvor heisekranene efter hvert har gjort sine inntog.
Berlin Øst
Turen følger Unter den Linden, selve paradegaten i det gamle Berlin både før og under annen verdenskrig. Bygningene ved Unter den Linden er monumentale med operahus og museer. På venstre side ligger det ærverdige Humboldt Universität fra 1810. Rett frem ligger Marx-Engels’ Platz, paradetorget under den kalde krigen, med sin mektige Berliner Dom, og like ved siden av ses den moderne Riksdagsbygningen i tidligere DDR, Palast der Republik. Bygningen er allerede full av grafitti med anti-kommunistisk propaganda. På alle kanter er det tett med tilskuere. Jeg synes jeg kan se på ansiktene deres at de er fra Berlin Øst. Jeg gjør meg igjen tid til noen refleksjoner. Kan man virkelig se på et folk at det har tapt tre kriger på syv årtier,...ikke bare første og annen verdenskrig, men også krigen om et kommunistisk Berlin...? Da jeg passerer Alexanderplatz får jeg øye på en stor plakat hvor det står: Berlin, Hauptstadt mit Zukunft, Berlin, hovedstad med fremtid. Det er jo valg nu, og det gjelder å tenke fremover. Maratonløypa snor seg videre på kryss og tvers gjennom Berlin Øst før vi igjen setter nesen “vestover” gjennom bydelen Kreuzberg.
1 mill tilskuere
Tempelhof flyplass som var sentral i vestmaktenes luftbro under Berlinblokkaden, passeres, og vi nærmer oss nu løypas sørligste punkt, Kap der guten Hoffnung, "Kap det gode Håp". Publikumsstøtten er enorm. Flere steder spiller små orkestre. Været er praktfullt, og lokal-TV anslår tilskuerantallet til ca 1 million!!!
Vi passerer 30 km og begynner å merke kjøret. Da er det godt å ha en sjettedel av Berlins befolkning som heiagjeng. Turen går nu gjennom den vakre bydelen Wilmersdorf. Jeg har egentlig ikke følelsen av å være i en storby. Berlin er helt flatt med en fantastisk fin beplantning, i alle fall i vest, og man har sjelden lenger horisont enn til nærmeste park, spesielt når man befinner seg nede på gateplan.
Kurfürstendamm
Eller Ku' damm som berlinerne sier, er paradegaten i Berlin Vest. I dag var den også endeholdeplass for min spesielle sightseeingtur. Om det tidligere var mye folk å se langs ruten, kunne det ikke måle seg med denne stormønstringen. Her møtes man for å se og bli sett. Denne gaten er vel den som står i størst kontrast til alle andre gater i Berlin. Forretningene har fasjonable fasader og neonbelysningen er intens på kveldstid.
Like før Europasenteret, omtrent der kafe Kranzler passeres, oppdager jeg en stor Mercedes-stjerne som lyser høyt over gateplan. Jeg snakket med en journalist som fortalte at denne reklamen tidligere vakte stor ergrelse hos de øst-tyske myndigheter, høyt som den raget, i det den sendte sitt kommersielle budskap over muren og langt inn i Øst. Ja, så forarget ble regimet i DDR at de lot bygge det veldige TV-tårnet på 365 meter like ved Alexanderplatz og hindret dermed innflygingen til Tempelhof. Da måtte vesttyskerne legge mesteparten av lufttrafikken over til Tegel flyplass nord i byen.
Man kan ikke ha vært på Kurfürstendamm uten å ha sett de verneverdige ruinene av Kaiser-Wilhelm-Gedächtniskirche. Ved siden av denne er det reist en ny kirke med separat spir og skip i blåfarget glass. På kveldstid er denne kontrast et imponerende syn der gammel og ny tid ligger badet i en fascinerende belysning. Jeg kunne fornemme både Händel og Bach inne i hodet mitt.
En koffert i Berlin
Det er fremdeles spenninger i Berlin, politisk, kulturelt og sosialt. Men det er sterk vilje til forandringer. Overalt bygges det. Den gamle Riksdagsbygningen pusses opp. Den har vært ute i hardt vær tidligere og gjenoppstår nok en gang i all sin prakt. Fremdeles vet ikke myndighetene med sikkerhet hva de skal bruke den enorme Potsdamer Platz til, mens mannen i gaten spør seg om Unter den Linden igjen skal bli paradegaten.
Jeg har fremdeles en koffert i Berlin, sang Marlene Dietrich. Derfor vendte hun stadig tilbake. Det akter også jeg å gjøre.
.
mandag 14. januar 2008
Stockholm Marathon
.
I 1993 skrev Bjørn Einar Bjerke følgende artikkel til "Søgne Fritidsnytt":
-----
LØPSOPPLEVELSE ELLER MARERITT ?
Kondis skrev en gang at det verste som har skjedd med joggebølgen er det faktum at avstanden fra Marathon til Athen forblir ca 42.195 meter, en sannhet med visse modifikasjoner. Det var denne distansen Feidippes tilbakela i år 490 f Kr for å meddele Athens borgere Miltiades' seier over perserne. "Gled dere, vi seiret!", sa han og sank død om. Hvordan han forøvrig opplevde å løpe maraton, sier historien lite om. Jeg går utfra at han hadde det temmelig tøft, sannsynligvis uten væsketilførsel underveis og helt sikkert uten løpssko med god støtdemping og stabilitet.
I vår tid samles de store joggemasser til deltagelse i den klassiske maratondistansen - på samme startstrek som verdenseliten. Med ulikt treningsgrunnlag løpes det i New York, London og Berlin. Ja, selv her i lille Søgne hvor jeg bor, ble det arrangert maraton da EM for veteraner gikk av stabelen i 1992, et arrangement som forøvrig har fått en hederlig omtale i maratonkretser.
Nysgjerrig på hva deltakelse i et maratonløp innebærer, og med en halvmaraton på ca 1:40 bak meg, meldte jeg meg forventningsfullt på til Stockholm Marathon som ble arrangert lørdag 5 juni. Hvorfor valget nettopp falt på Stockholm, har sammenheng med følgende:
For det første er Stockholm en storby. Jeg var av den oppfatning at en maratondebut bør finne sted i en storby. Da får man en solid psykisk støtte fra et tiljublende publikum. Jeg ble fortalt at dette løpet er verdens femte største maraton hva gjelder antall deltakere og antall nasjoner. Dessuten har byen en svært vakker løpsarena. Sist, men ikke minst, er det en overkommelig avstand til den svenske hovedstaden – bare ca 900 km med bil fra Søgne på fine veier.
25 grader i skyggen
Den store dagen kom. Eller for å være mer nøyaktig, først kom dagen før den store dagen. På fredagen var det utlevering av startnummer og tradisjonelt risparty ute på Djurgården. Ris skal jo være svært korrekt kost før en kraftanstrengelse, rikt som det er på såkalte langsomme karbohydrater. Dette risselskapet kostet ingen ting for oss deltakere. Uncle Ben var sponsor for risen mens Pripps leverte det flytende. Det var en masse folk tilstede, orkesteret spilte høy musikk og alle gledet seg. Det var en flott opptakt til det som skulle skje dagen etter.
Lørdag 5 juni 1993 var en varm dag i Stockholm. Da startskuddet gikk kl 1500, var det 25 grader i skyggen, litt i varmeste laget for løperne, men svært så tiltalende for publikum. På startstreken i Valhallavägen utenfor Olympiastadion stod ca 13.000 deltakere, hvorav 8.170 kom til å fullføre innenfor maksimaltiden. Alle hadde selvfølgelig ikke plass på selve startstreken, så hele gaten måtte tas til hjelp. Så var vi plutselig i gang. Etter månedslang trening var sannhetens øyeblikk kommet. Hadde jeg trenet for lite? - seneskadet som jeg var på vinter- og vårparten. Hadde jeg trenet galt? Hvordan skulle jeg disponere løpet? Mange spørsmål dukket opp, men mest av alt hadde jeg en målsetning, nemlig å gjennomføre mine 42 km på en nogenlunde hederlig måte innenfor maksimaltiden ved de ulike passeringssteder.
300.000 tilskuere
Distansen skulle løpes i to sløyfer, den første på 20 km, den andre på 22 km. Første bydel vi løp i gjennom, var Østermalm med sine lange og brede gater, deretter rundt Kaknestårnet og Strandvägen inn mot Nybroplan og forbi Bern's elegante salonger. På de første kilometrene var det mange deltakere som på naturens vegne måtte ut i geografien å kvitte seg med overskuddsvæske. Så var det innom bydelen Norrmalm, gjennom Kungsträdgården, forbi Operaen, det ærverdige Grand Hotel og Det kongelige Slott i Gamla Stan. Overalt vrimlet det av tilskuere. Politiet anslo mengden av publikum til opp mot 300.000! De jublet og ga oss en fabelaktig støtte. Alt var bare kjempegøy.
Etter passering Gamla Stan bar det over Slussen mot Söder. Her løp vi den lange og vakre promenaden Söder Mälarstrand med sitt fantastiske maritime miljø. Vi passerte 10 km på denne strekningen. Hittil hadde jeg inntatt væske på tre stasjoner. Væsketapet var stort i varmen, og det er jo viktig å begynne å drikke før man blir tørst.
Langt der fremme kunne jeg skimte en stor bro, Västerbron, og broer betyr vanligvis problemer. Denne broen var lang, med kraftig stigning opp til midten og mye betong under skoene. Men det gikk greit og vi var plutselig over på Kungsholmen. Her gikk løypa i vakre omgivelser langs Norr Mälarstrand og frem til Statshuset. 15 km ble passert og kroppen fungerte bra.
Nå bar det inn i de endeløse gatene på Kungsholmen og Vasastaden. Publikum var der hele tiden og heiet oss frem. De varmeste av løperne la turen under provisoriske dusjer som kjempestore vannvogner sørget for. Selv holdt jeg meg unna dusjene da jeg ikke ville bli mer våt på føttene enn det jeg ellers fikk av naturlig svette. Forøvrig var det rikelig med svampstasjoner. Den siste biten av første sløyfen var en eneste lang stigning før vi passerte Olympiastadion på Østermalm. Mange begynte å få problemer i disse motbakkene. Selv var jeg forbauset over hvor godt kroppen fungerte. Hadde jeg holdt for lavt tempo? Men da det var langt igjen til mål, valgte jeg fremdeles å holde farten nede. Når ville jeg møte veggen? ... på 25, 30 eller 35 km? Var jeg heldig ville jeg kanskje ikke møte veggen i det hele tatt.
Passering halvveis
Fra passering halvmaraton og til ca 25 km løp jeg sammen med en svenske omtrent på min egen alder, dvs rundt 45 år. Tempoet var ikke høyere enn at vi kunne prate relativt uanstrengt. Dette virket positivt og fikk tankene over i nye baner.
Sløyfe nr to var identisk med den første, bortsett fra at den la på en ekstratur over Djurgården. Det er landlig og pent der ute, forbi Skansen og Grøna Lund, men underlaget er hele tiden asfalt og betong. Ved passering Djurgårdsbron over til Strandvägen passeres samtidig 28 km. Nå begynner jeg å merke distansen, men det er "bare" 14 km igjen. Bena verker og jeg forsøker å tenke positivt. På Strandvägen, nærmere Nybroplan, blir en løper med fjernt blikk og ullteppe rundt seg båret inn i en ambulanse og kjørt bort. Det er ikke lett å unngå negative tanker i en sådan stund.
Antydning til krampe
Like før passering 30 km, inne ved Kungsträdgården, får jeg øye på min kone Britt og min yngste datter Charlotte. De står trofast på fortauet å roper oppmuntrende ord. Selv løper jeg bort til dem og gir dem begge en klem. Dette gjorde godt og var en fin psykisk ballast for de neste kilometer. Gjennom Gamla Stan og over på Södermalm begynner det virkelig å røyne på. Jeg har antydning til krampe i begge legger. Krampen hadde vel sannsynligvis sin årsak i for lite mengdetrening på asfalt de siste måneder pga en plagsom senebetennelse. 32 km er passert og jeg må virkelig disponere fornuftig de siste 10 km. Jeg forsøker å strekke ut, endrer løpssettet og steglengden noe, men finner egentlig ikke større variasjon enn å sette det ene benet foran det andre. Gjennomsnittstiden pr km går kraftig opp.
Västerbron nærmer seg. Her er det mange som nå går oppover. Det er altså flere enn meg som har problemer, selv om dette er en mager trøst. Men nå er det ikke langt igjen; nedover broen, bortover Norr Mälarstrand,... og så noen kilometer i tillegg.
Gøsta Ekman i hovedrollen
Ved Statshuset etter 37 km skjer det noe uventet. Jeg blir stoppet av et svensk TV-selskap som ønsket en liten prat. Dette betød en kjærkommen liten pause for meg. Hva jeg egentlig lirte av meg av svar på reporterens gjennomtenkte spørsmål, trøtt som jeg var, aner jeg ikke. Jeg tror vi konkluderte intervjuet med at "45-års krisen" hos menn kan gi seg de underligste utslag, for eksempel i form av maraton-løping. Jeg skulle gitt mye for å sett intervjuet etterpå. Dessuten foregikk det samtidig autentiske opptak til en svensk kriminalfilm som skal hete Stockholm Marathon med Gösta Ekman i hovedrollen som Martin Beck. Da jeg løp videre ropte publikum: "Heja Norje" og sang "Sejeren er vår" på klingende svensk. Stemningen var høy!
Bare 200 meter igjen
Denne opplevelsen var en ny vitamin innsprøytning, noe det var stort behov for da de siste 5 km var preget av lange gater med jevn stigning. Nå visste jeg at jeg kom til å klare det, og endelig lå Olympiastadion foran meg. Det var en ubeskrivelig opplevelse å løpe inn Marathonporten. Nå var det bare 200 meter igjen, til og med på mykt underlag. Deretter var det målpassering med enorm selvtilfredshet og utdeling av en gedigen medalje. Den veide over et hekto og målte 7 cm i diameter. Gjett om den skal få hedersplassen på veggen hjemme! Også var det tiden da; litt over 4 timer og altså ikke blant de bedre, men et ypperlig utgangspunkt for å "perse" da jeg neste gang stiller opp, forhåpentligvis skadefri.
Om Stockholm Marathon er en løpsopplevelse eller et mareritt, vil jeg personlig svare at det er en løpsopplevelse. En av grunnene til at løpet assosieres med et mareritt, kan være at svenskene selv har døpt Stockholm Marathon for "Maran". Men det er svenskene det; med all respekt for vårt broderfolk. Å si at maratonløping derimot har med god, almen fysisk fostring å gjøre, vil nok heller være en lettsindig omgang med sannheten, spør du meg. Det er nok mer en reise inn i seg selv, tøft når det står på, men ikke verre enn at man et par døgn etter målpassering har glemt det negative og allerede er i full sving med å plotte inn den neste maraton.
.
I 1993 skrev Bjørn Einar Bjerke følgende artikkel til "Søgne Fritidsnytt":
-----
LØPSOPPLEVELSE ELLER MARERITT ?
Kondis skrev en gang at det verste som har skjedd med joggebølgen er det faktum at avstanden fra Marathon til Athen forblir ca 42.195 meter, en sannhet med visse modifikasjoner. Det var denne distansen Feidippes tilbakela i år 490 f Kr for å meddele Athens borgere Miltiades' seier over perserne. "Gled dere, vi seiret!", sa han og sank død om. Hvordan han forøvrig opplevde å løpe maraton, sier historien lite om. Jeg går utfra at han hadde det temmelig tøft, sannsynligvis uten væsketilførsel underveis og helt sikkert uten løpssko med god støtdemping og stabilitet.
I vår tid samles de store joggemasser til deltagelse i den klassiske maratondistansen - på samme startstrek som verdenseliten. Med ulikt treningsgrunnlag løpes det i New York, London og Berlin. Ja, selv her i lille Søgne hvor jeg bor, ble det arrangert maraton da EM for veteraner gikk av stabelen i 1992, et arrangement som forøvrig har fått en hederlig omtale i maratonkretser.
Nysgjerrig på hva deltakelse i et maratonløp innebærer, og med en halvmaraton på ca 1:40 bak meg, meldte jeg meg forventningsfullt på til Stockholm Marathon som ble arrangert lørdag 5 juni. Hvorfor valget nettopp falt på Stockholm, har sammenheng med følgende:
For det første er Stockholm en storby. Jeg var av den oppfatning at en maratondebut bør finne sted i en storby. Da får man en solid psykisk støtte fra et tiljublende publikum. Jeg ble fortalt at dette løpet er verdens femte største maraton hva gjelder antall deltakere og antall nasjoner. Dessuten har byen en svært vakker løpsarena. Sist, men ikke minst, er det en overkommelig avstand til den svenske hovedstaden – bare ca 900 km med bil fra Søgne på fine veier.
25 grader i skyggen
Den store dagen kom. Eller for å være mer nøyaktig, først kom dagen før den store dagen. På fredagen var det utlevering av startnummer og tradisjonelt risparty ute på Djurgården. Ris skal jo være svært korrekt kost før en kraftanstrengelse, rikt som det er på såkalte langsomme karbohydrater. Dette risselskapet kostet ingen ting for oss deltakere. Uncle Ben var sponsor for risen mens Pripps leverte det flytende. Det var en masse folk tilstede, orkesteret spilte høy musikk og alle gledet seg. Det var en flott opptakt til det som skulle skje dagen etter.
Lørdag 5 juni 1993 var en varm dag i Stockholm. Da startskuddet gikk kl 1500, var det 25 grader i skyggen, litt i varmeste laget for løperne, men svært så tiltalende for publikum. På startstreken i Valhallavägen utenfor Olympiastadion stod ca 13.000 deltakere, hvorav 8.170 kom til å fullføre innenfor maksimaltiden. Alle hadde selvfølgelig ikke plass på selve startstreken, så hele gaten måtte tas til hjelp. Så var vi plutselig i gang. Etter månedslang trening var sannhetens øyeblikk kommet. Hadde jeg trenet for lite? - seneskadet som jeg var på vinter- og vårparten. Hadde jeg trenet galt? Hvordan skulle jeg disponere løpet? Mange spørsmål dukket opp, men mest av alt hadde jeg en målsetning, nemlig å gjennomføre mine 42 km på en nogenlunde hederlig måte innenfor maksimaltiden ved de ulike passeringssteder.
300.000 tilskuere
Distansen skulle løpes i to sløyfer, den første på 20 km, den andre på 22 km. Første bydel vi løp i gjennom, var Østermalm med sine lange og brede gater, deretter rundt Kaknestårnet og Strandvägen inn mot Nybroplan og forbi Bern's elegante salonger. På de første kilometrene var det mange deltakere som på naturens vegne måtte ut i geografien å kvitte seg med overskuddsvæske. Så var det innom bydelen Norrmalm, gjennom Kungsträdgården, forbi Operaen, det ærverdige Grand Hotel og Det kongelige Slott i Gamla Stan. Overalt vrimlet det av tilskuere. Politiet anslo mengden av publikum til opp mot 300.000! De jublet og ga oss en fabelaktig støtte. Alt var bare kjempegøy.
Etter passering Gamla Stan bar det over Slussen mot Söder. Her løp vi den lange og vakre promenaden Söder Mälarstrand med sitt fantastiske maritime miljø. Vi passerte 10 km på denne strekningen. Hittil hadde jeg inntatt væske på tre stasjoner. Væsketapet var stort i varmen, og det er jo viktig å begynne å drikke før man blir tørst.
Langt der fremme kunne jeg skimte en stor bro, Västerbron, og broer betyr vanligvis problemer. Denne broen var lang, med kraftig stigning opp til midten og mye betong under skoene. Men det gikk greit og vi var plutselig over på Kungsholmen. Her gikk løypa i vakre omgivelser langs Norr Mälarstrand og frem til Statshuset. 15 km ble passert og kroppen fungerte bra.
Nå bar det inn i de endeløse gatene på Kungsholmen og Vasastaden. Publikum var der hele tiden og heiet oss frem. De varmeste av løperne la turen under provisoriske dusjer som kjempestore vannvogner sørget for. Selv holdt jeg meg unna dusjene da jeg ikke ville bli mer våt på føttene enn det jeg ellers fikk av naturlig svette. Forøvrig var det rikelig med svampstasjoner. Den siste biten av første sløyfen var en eneste lang stigning før vi passerte Olympiastadion på Østermalm. Mange begynte å få problemer i disse motbakkene. Selv var jeg forbauset over hvor godt kroppen fungerte. Hadde jeg holdt for lavt tempo? Men da det var langt igjen til mål, valgte jeg fremdeles å holde farten nede. Når ville jeg møte veggen? ... på 25, 30 eller 35 km? Var jeg heldig ville jeg kanskje ikke møte veggen i det hele tatt.
Passering halvveis
Fra passering halvmaraton og til ca 25 km løp jeg sammen med en svenske omtrent på min egen alder, dvs rundt 45 år. Tempoet var ikke høyere enn at vi kunne prate relativt uanstrengt. Dette virket positivt og fikk tankene over i nye baner.
Sløyfe nr to var identisk med den første, bortsett fra at den la på en ekstratur over Djurgården. Det er landlig og pent der ute, forbi Skansen og Grøna Lund, men underlaget er hele tiden asfalt og betong. Ved passering Djurgårdsbron over til Strandvägen passeres samtidig 28 km. Nå begynner jeg å merke distansen, men det er "bare" 14 km igjen. Bena verker og jeg forsøker å tenke positivt. På Strandvägen, nærmere Nybroplan, blir en løper med fjernt blikk og ullteppe rundt seg båret inn i en ambulanse og kjørt bort. Det er ikke lett å unngå negative tanker i en sådan stund.
Antydning til krampe
Like før passering 30 km, inne ved Kungsträdgården, får jeg øye på min kone Britt og min yngste datter Charlotte. De står trofast på fortauet å roper oppmuntrende ord. Selv løper jeg bort til dem og gir dem begge en klem. Dette gjorde godt og var en fin psykisk ballast for de neste kilometer. Gjennom Gamla Stan og over på Södermalm begynner det virkelig å røyne på. Jeg har antydning til krampe i begge legger. Krampen hadde vel sannsynligvis sin årsak i for lite mengdetrening på asfalt de siste måneder pga en plagsom senebetennelse. 32 km er passert og jeg må virkelig disponere fornuftig de siste 10 km. Jeg forsøker å strekke ut, endrer løpssettet og steglengden noe, men finner egentlig ikke større variasjon enn å sette det ene benet foran det andre. Gjennomsnittstiden pr km går kraftig opp.
Västerbron nærmer seg. Her er det mange som nå går oppover. Det er altså flere enn meg som har problemer, selv om dette er en mager trøst. Men nå er det ikke langt igjen; nedover broen, bortover Norr Mälarstrand,... og så noen kilometer i tillegg.
Gøsta Ekman i hovedrollen
Ved Statshuset etter 37 km skjer det noe uventet. Jeg blir stoppet av et svensk TV-selskap som ønsket en liten prat. Dette betød en kjærkommen liten pause for meg. Hva jeg egentlig lirte av meg av svar på reporterens gjennomtenkte spørsmål, trøtt som jeg var, aner jeg ikke. Jeg tror vi konkluderte intervjuet med at "45-års krisen" hos menn kan gi seg de underligste utslag, for eksempel i form av maraton-løping. Jeg skulle gitt mye for å sett intervjuet etterpå. Dessuten foregikk det samtidig autentiske opptak til en svensk kriminalfilm som skal hete Stockholm Marathon med Gösta Ekman i hovedrollen som Martin Beck. Da jeg løp videre ropte publikum: "Heja Norje" og sang "Sejeren er vår" på klingende svensk. Stemningen var høy!
Bare 200 meter igjen
Denne opplevelsen var en ny vitamin innsprøytning, noe det var stort behov for da de siste 5 km var preget av lange gater med jevn stigning. Nå visste jeg at jeg kom til å klare det, og endelig lå Olympiastadion foran meg. Det var en ubeskrivelig opplevelse å løpe inn Marathonporten. Nå var det bare 200 meter igjen, til og med på mykt underlag. Deretter var det målpassering med enorm selvtilfredshet og utdeling av en gedigen medalje. Den veide over et hekto og målte 7 cm i diameter. Gjett om den skal få hedersplassen på veggen hjemme! Også var det tiden da; litt over 4 timer og altså ikke blant de bedre, men et ypperlig utgangspunkt for å "perse" da jeg neste gang stiller opp, forhåpentligvis skadefri.
Om Stockholm Marathon er en løpsopplevelse eller et mareritt, vil jeg personlig svare at det er en løpsopplevelse. En av grunnene til at løpet assosieres med et mareritt, kan være at svenskene selv har døpt Stockholm Marathon for "Maran". Men det er svenskene det; med all respekt for vårt broderfolk. Å si at maratonløping derimot har med god, almen fysisk fostring å gjøre, vil nok heller være en lettsindig omgang med sannheten, spør du meg. Det er nok mer en reise inn i seg selv, tøft når det står på, men ikke verre enn at man et par døgn etter målpassering har glemt det negative og allerede er i full sving med å plotte inn den neste maraton.
.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
